Det er ikke alt jeg leser av anorakkens eiers skrifter jeg blir imponert av. Mye er god skrivekunst, men ofte alt for ofte krysser han grensene mellom det rasjonelle og det romantiske, og lager en ekkel blanding av de to. Stoltheten de alle må ha følt den gangen i årene før og etter 1905, er rasjonell og vakker. Men hos Reynolds som hos så alt for mange andre, både da og nå, mister stolheten kontakten med virkeligheten, og blir romantisk. Bare et ekkelt skinn av synsing blir igjen, og inni er det bare egoisme å spore.
Hans Reynolds dør i 1933, bare 56 år gammel. I teksten som utgjør mitt kunnskapsmessige utgangspunkt om denne mannen, står det at han aldri hadde et vondt ord å si om noen. Men det står også at han døde som en ensom mann. Hvorfor skulle mannen som skrev http://www.porsgrunn.kommune.no/Dokumenter/Kommunens_Dokumenter/Porsgrunns_sangen/Porsgrunnssangen%20-Porsgrunn%20Sangforening.mp3dø der som en ensom mann? Kan det være at han gikk for langt i sin romantiske omgang med den norske storheten? Porsgrunn var en splittet by i årene mellom verdenskrigene, med både en stor og uredd nasjonalistgruppering, men også en sterk arbeiderbevegelse. De kom jo egentlig fra det samme arnested, Venstrefolket og arbeiderklassen, men etterhvert skilte de lag, og forble fremmede. Hans Reynolds var nok en gang en solidaritetetens mann, men jeg mistenker at han i en lykkerus fra applausene han fikk på sine foredragsturneer må ha mistet omsorgen av syne en tid.
Jeg får lyst til å lese noen velvalgte sitater ….