Anorakkens museum

Anorakken

christinehermansen — Sun, 29 Nov 2009 21:54:17 +0000

Anorakken, bloggens stjerne, ble hentet til Porsgrunn i 1923. Vi vet ikke om den er kjøpt som ren turistprodusert souvenir, eller om det satt en stakkars inuitt og frøs på jakt etter at Hans Reynolds hadde vært på besøk. Anorakken har en del merker og flekker som jeg antar kan tyde på at den faktisk har vært i bruk en gang.

Anorakken er laget i selskinn, jeg drister meg til å si seltarm. Den er sydd sammen av tynne skinnremser med tråd laget av skinn eller sener den også.

I Porsgrunn ble den med all sannsynlighet utstilt av sin eier, Hans Reynolds, da det er tydelig at den inngikk i hans samling. Denne samlingen ble så funnet forlatt på et loft i byen flere år etter Hans Reynolds’ død, og på ny satt frem til utstilling i regi av Historielaget.

Hva kan vi så lære av en slik gjenstand? Den fattet min interesse nokså tilfeldig, fordi vi nesten sikkert skal i gang med byggingen av et nytt sjøfartsmuseum over nyttår, og da må det bli et spørsmål om hvordan vi skal bruke de “gamle” gjenstandene. Anorakken er skjør, og tror det tiltrakk et godt skjult omsorgsinstinkt i meg.

En pyntepute

christinehermansen — Sun, 29 Nov 2009 10:26:01 +0000

Denne vakre pynteputa finnes i Hans Reynolds-samlingen, men jeg vet ikke så mye om den. Den synes å ha et tradisjonelt inuitt-mønster så vidt jeg kan se, et mønster som ligner det du ser på for eksempel gensere. Men mens pyntegjenstander som skal bæres som klær ofte blir laget av perler, er puta laget med en slags fletteteknikk, hvor skinnremser tres inn i klipte hull for å skape fargede mønstre.

På toppen blir det tydelig at dette er et slags lappearbeid, eller patchwork. I midten er det applikert hjerter i ulike farger. Jeg kjenner dessverre ikke noe til om hjertene og mønstrert har noen symbolsk funksjon, eller om det dreier seg om ren pynt.

Jeg undrer meg også over den sterke fargebruken, hvor fikk for eksempel inuittene den sterke blåfargen fra? Dersom noen kunne komme med noen utfyllende opplysnnger her, ville det vært flott!

Den måtte jo med…

christinehermansen — Sat, 28 Nov 2009 20:49:47 +0000

På bildet ser dere en lampe fra Hans Reynolds-samlingen. Den er laget av en hvalpenis. Dette er en type gjenstand man ikke helt vet hva man skal si om, langt mindre hvordan den skal formidles til skoleklasser. Ikke at jeg er spesielt prippen, eller flau for å snakke om kjønnsorganer, jeg vet bare ikke hva jeg si om den. Men da jeg googlet “hvalpenis”, viste det seg at dette er et nyttig og selvsagt materiale, bare se hvordan russerne bruker det. Og jammen har de ikke en hvalpenis i Fredrikstad også – dog uten lampe. Og her er det et bilde av Camilla som har latt seg avbilde ved siden av en hvalpenis.

Jørn Hurum foreslår armagnac laget av spritlagte hvalpeniser fra lageret på Naturhistorisk museum, i følge Universitas. Og i Reykjavik finnes det et eget Penismuseum, men direktøren der, Sigurdur Hjartason, er visst i beit for en hvalpenis. På lommelegen.no, anbefaler de vel strengt tatt ikke hvalpenis mot manglende seksuell lyst, men det nevnes i alle fall i artikkelen.

Kine Josefine skriver på bloggen sin at hun vet hva gjennomsnittslengden på en hvalpenis er, men hun sier det ikke bort. På YouTube ligger det klipp av hval med erigert penis, spermhval antagelig… Og i Tokyo finnes det selvsagt en restaurant hvor man kan bestille hvalpenis.

Nå har jeg lært utrolig mye om hvalpeniser som jeg ikke visste fra før, og kommer aldri til å ha noen problemer med formidlingen av denne gjenstanden noensinne igjen. Lenge leve Internet!

Inuittsang

christinehermansen — Wed, 18 Nov 2009 22:01:43 +0000

Inuittiske kvinner er kjent for deres bemerkelsesverdige strupesang, eller katajjaq som det heter. Det finnes også strupesangere i Mongolia, Tibet og Tuva i Sibir, men i disse regionene er utøverne som oftest menn. Katajjaq er ikke et høystemt rituale eller en religiøs utøvelse, det er faktisk en konkurranse hvor det er om å gjøre å ikke le først! Kvinnene synger to og to sammen, og ser hverandre hele tiden. Dette gjør det mulig å få den unike samstemtheten som gjør at tonene til slutt høres ut som å komme fra en kilde, men det er også utgangspunktet for den vennskapelige teknikken. I videoen nedenfor, ser vi to ambisiøse unge sangere, Kathy og Janet Aglukkaq som gir mange, varierte og kvalitative eksempler på rytmen og teknikken som benyttes. Du kan også finne igjen Kathy og Janet i andre YouTube-videoer.

Isen smelter

christinehermansen — Wed, 18 Nov 2009 21:54:10 +0000

De norske polarheltenes elskede Grønlandsis, er som kjent i ferd med å smelte. Fra før 2004 og frem mot 2009, økte nettomengden is som smeltet med 400%, fra 70 kubikkilometer til 300 kubikkilometer i dag. Det er enorme mengder vi snakker om! Nedsmeltingen av Grønlandsisen får konsekvenser over hele jorda. Dersom havet stiger med bare 1 meter, vil det ramme 145 millioner mennsker – inkludert meg! Jeg får riktignok bare strandsonen litt nærmere tomta i første omgang, noe jeg definitivt kan se det positive i. Men når vi 2 meter, så blir hagen min strandsone selv, og da er det nok ikke fullt så morsomt lenger. Pr. idag stiger den globale vannstanden med 0,75 millimeter i året fordi isen på Grønland smelter. At hele Grønlandsisen smelter, er nokså usannsynlig, men det ville i så fall føre til en stigning i den globale vannstanden på 7 meter. Kan noen finne opp en CO2-støvsuger snart?!

Her er en energigivende/irriterende klimaanimasjon hentet fra YouTube.

Anorakken som digital fortelling

christinehermansen — Wed, 18 Nov 2009 21:50:13 +0000

Nå har jeg lagt ut en liten digital fortelling om anorakken. Den har et ganske annet fokus enn hva bloggen har foreløpig. Jeg gleder meg stadig over hvor mangefasettert et slikt arbeide kan gjøres.

Kajakk

christinehermansen — Sun, 15 Nov 2009 15:31:12 +0000

Anorakken henger bokstavlig talt sammen med kajakkken, de inuittiske mennenes fangstbåter. Kajakken ble laget av skinn, og skulle bindes sammen med anorakken.

7 stykker klokkemetall

christinehermansen — Sun, 15 Nov 2009 15:26:45 +0000

“7 stykker klokkemetall fra ruinerne av Grønlands domkirke ved Gardar Eiriksfjorden, Austrbygdi.” En mann av sin tid, var han, Hans Reynolds, og svært observant. Da han fant biter av klokkemetall ved den gamle domkirken på Gardar, tok ha dem like gjerne med seg hjem. Ikke for å gi det til Oldsakssamlingen som hadde vært etablert siden 1811, men virkelig for å ta det med seg hjem. Til seg.

Hvalrossen

christinehermansen — Sun, 15 Nov 2009 11:15:37 +0000

Hvalrossen er et hellig dyr i den inuittiske kulturen. Denne nydelige lille klumpen med de lange tennene er en stilisert fremstilling av et dyr som i naturen ser ut som en kjempeklump med lange tenner. Den er i ferd med å ta seg opp igjen, etter å ha vært utryddelsen nær i tiden etter at Grønlandssaken ble avgjort. Før 1600-tallet, da den komersielle jakten virkelig skjøt fart, fantes den i tallrike flokker på tusenalls dyr over hele Øst-Grønland og Svalbard.Det var særlig spekket og støttennene som var viktige handelsvarer for de europeiske handelsjegerne, mens inuittene…

Trekkhunder

christinehermansen — Sun, 15 Nov 2009 00:33:15 +0000

Dette trespannet er blant de vakre gjenstandene som gjemmer seg i Grønlandssamlingen. Grønlandshunden er sentral i den inuittiske kulturen, og den har også fått en sentral posisjon i den noske polarhistrien.